I går var været ikke på vår side, det var beksvart, blankis og regn. Vi var slitne begge to og motivasjonen til å snøre på seg joggeskoene og ta en løpetur var på null, nei, den var på minussiden. Lille Gubben hadde skiftet til treningstøy bare på trass da jeg kom hjem så jeg skiftet jeg også mens jeg lirte av meg en harrang om manglende motivasjon og bedritent vær ispedd tunge sukk. Rene solstrålen.
Vi ble raskt enige om at vi skulle bare ta en kort tur i dag, "bortover der og innover sånn", planen ble lagt så vi hadde noe å holde oss til da vi tasset ut i mørket med hodelykter og joggesko. Været var omtrent sånn:
Vel ute var det selvfølgelig ikke såååå ille, men vi utfordret ikke skjebnen ved å ta en lengre runde, vi holdt oss til planen. Poenget var tross alt ikke å løpe så langt som mulig, men i det minste å komme seg ut en tur for ikke å bryte den gode vanen.
Det var tungt til å begynne med, men det gikk da fremover og etter en stund lå jeg et par meter bak ham og oppdaget at refleksvesten hans + refleksene på buksebeina og skoene vistes vanvittig godt i lyset fra hodelykta mi! "Sjekk om mine reflekser også er gode da!" utbrøt jeg og løp foran ham - de vistes kjempegodt de også ifølge Lille Gubben, godt å vite!
(bildet er lånt fra sysselmannen.no)
Da vi kom ut på gangveien igjen, etter 2 km, skjedde det ett eller annet - beina ble plutselig så lette og det føltes som de gikk av seg selv! Farten økte og skrittlengden økte! "Du løper fortere nå?" spurte Lille Gubben og jeg måtte smile, "Ja, jeg kjenner det, det flyter plutselig så lett!" Jeg hadde ikke klart å holde det tempoet stort lenger, men det holdt akkurat til vi kom hjem. Det var en deilig følelse! Kanskje et snev av det man kaller "runners high"? Eller er det styrketreningen som har gitt resultater i form av sterkere muskler i legger og lår? Eller var det bare flaks og tilfeldig? Ikke vet jeg, men morsomt var det!
Og du verden så fornøyde vi var da vi kom inn etterpå!
