Stavgangdebutant!

Jeg gikk og trippet på jobben i hele dag og ventet på at klokka skulle bli 15 så jeg kunne stenge og dra hjem - og endelig få prøvd de nye gåstavene!

Men det var ikke bare å sette i gang. Først var det lengden, hvor lange skulle de være? Mye kortere enn skistaver viste det seg. Så høye (eller lave) at når man holdt i stavene og hadde albuen i 90 graders vinkel så nådde de akkurat bakken. Grrrreit. Så var det håndtaket. Eller rettere sagt reima man skal ha rundt hånda når man holder i håndtaket. Jeg syntes jeg hadde funnet en lur måte, men Lille Gubben mente at om jeg gjorde det sånn så ble det jo en snurr på reima, så det kunne umulig bli riktig. Tittet litt på noen bilder i en bok (visste dere at det finnes minst to bøker om stavgang!?) og tror vi fant ut av det til slutt.

Så var det omsider på tide å komme seg ut. Lille Gubben følte seg litt teit, men fant ut at "når man har blitt 50 så er det vel sånt man kan begynne med..." Bare tull sier nå jeg, for hvem er vel vår fremste ambassadør for stavgang om ikke selveste Ingrid Kristiansen! Nemlig!

Vi langet ut bortover veien og tok opp bakkene der vi løp intervaller i vår. Og der snakker vi bratt. B.R.A.T.T. Men vi gjøv løs og dundret på, hele bakken til endes, 800 m med en stigning på 150 høydemeter. Jeg pustet som en blåhval på land på vei oppover og pulsen kjentes i hver eneste celle i kroppen da vi kom opp! Men gøy var det!

På forhånd lurte jeg på om det ville bli kaldt med kortermet under vesten. Det ble det ikke. På ingen måte.