Det skjer hver eneste gang jeg sykler hjem fra jobb. Hver bidige gang. Og ikke bare en gang heller, men gang på gang! Hva da? Jo, jeg blir forbisyklet! Opp Bøckmannsveien (for den som ikke er lokalkjent - det er 2 km motbakke, tildels ganske så bratt) farer det innimellom syklister forbi meg i en konstant strøm. Det føles i alle fall sånn.
Jeg har to ganger blitt forbisyklet av en pappa med en unge i barnesete bakpå! Det var flere år mellom disse to gangene så det er ikke samme pappa. Ikke samme barn heller for den del. Dette sitter det litt lengre inne å innrømme, men jeg har faktisk ved to anledninger blitt forbijogget når jeg har syklet oppover! Det er hakket mer pinlig...
Det er imidlertid en gruppe jeg bare fnyser av når de suser forbi meg opp bakkene og det er de som har el-sykkel! I dag freste det en uforskammet frisk og usvett ung dame forbi meg på elsykkel i heftig tempo, de (el-syklistene) avsløres raskt av tempoet altså, det er ingen som er i stand til å sykle så fort i motbakke! Jeg fikk nesten lyst til å brøle "Jukseamaker!" etter henne, men tok meg i det, det får være måte på hvor dypt man skal synke tross alt. Men jeg hadde det på tunga, det hadde jeg...
Men rett skal være rett, det har da hendt at jeg også har syklet forbi noen opp bakkene og da lever jeg lenge på det etterpå! Både Lille Gubben og ungene får vite det, grundig, for å si det sånn. Små syklister - store gleder.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar