10 km!

Lille Gubben og jeg har jo drevet og løpt i hele sommer, 2-3 ganger i uka. Begynte med 3 km og har i det siste utvidet til 4 km, jeg har tatt noen 5 kms-turer og vå lengste tur sammen så langt var på 6,5 km. De siste ukene har jeg følt litt på at 10 km, altså en mil, er innen rekkevidde og i all stillhet satt meg som mål å klare det i løpet av oktober.

I går kom Lille Gubben og sa at i morra skal vi prøve å løpe 4 km'eren 2 ganger. Den er egentlig på 4,4 km om man starter helt ved Bårdshaugbrua og jogger helt til asfalten ved Vigorbrua og tilbake igjen. To ganger ville altså gi 8,8 km. Jeg så på ham og gliste litt - "8,8 km, da er det bare 1,2 igjen til 10..." Ingen av oss sa noe, men tanken var sådd i oss begge.

I dag la vi i vei og de første 4,4 km gikk greit. På vei mot brua spurte jeg om han ville prøve på en runde til eller om vi skulle stoppe. Fikk et fnys til svar:"Selvfølgelig skal vi løpe to!" Halvveis på runde to begynte vi å kjenne det begge to, jeg merket det i hoftene, sånn på utsiden, men jeg hadde gjort noen øvelser på fredag som gjorde at jeg visste jeg kunne komme til å kjenne det der så jeg var ikke overrasket. Det var ikke vondt heller, jeg bare kjente det.

Da vi nærmet oss 8,8 km var han merkbart mer sliten enn meg og jeg spurte om han ville stoppe ved fortauet eller bli med tilbake igjen til 10 km. Da ble jeg møtt av et stønn - "Jeg snur faen ikke før jeg må!" *hehe* Det er en innstilling jeg kan like!

Den siste kilometeren var tung, men det gikk allikevel overraskende greit, men jeg hadde ikke all verdens mer å gå på i beina nei og vi var sjeleglade begge to da mobilen kunne fortelle at vi hadde løpt 10 km på 1:21:44. Ikke noe verdensmestertempo akkurat, men så konkurrerer vi da også bare med oss selv.

Se så glad og stolt jeg var etterpå!