Tjoho!

Jeg hadde i går sett meg ut en løperute i dag og håpet på finvær så det skulle gå litt lettere å komme seg ut. Mens jeg spiste frokost fikk jeg melding fra Lille Gubben som alt var ferdig med dagens løpetur og i tillegg hadde sett 7 svaner på veien!

Jeg hoppet i treningstøyet og stakk ut ca. 9:20 i strålende sol! Som vanlig var den første kilometeren ganske tung, men det løsnet etterhvert. Jogget bortover VM-veien til Rema på Stavset og der er det faktisk svak stigning mer eller mindre hele veien. Tok så til høyre bortover Odd Husbys veg og visste jo at der er det ei real dolp - en deilig nedoverbakke og tilsvarende ikke så deilig motbakke etterpå... 

Var overbevist om at jeg var nødt til å gå opp i alle fall deler av bakken. Men sannelig - selv etter 4 km med mest stigning gikk det overraskende greit å jogge opp bakken! Jeg har ikke jogget hele denne runden uten å gå noen skritt her og der før og etter å ha forsert bakken skjønte jeg at jeg kom til å klare hele runden uten stans i dag. Hadde funnet en fin rytme og kroppen og beina føltes lette og fine.

Og ganske riktig! Foran blokka kunne jeg klokke inn 7,26 km / 54:28 min! Hvilket vil si at om jeg hadde jogget 6 min til så hadde jeg satt en solid times-rekord for den gamle rekorden på en times løping er 7,87 km og da var det nesten stort sett utforbakke. Så i dag er jeg vanvittig fornøyd!

Det finnes ikke dårlig vær...

Ja, det heter seg det. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Vi har løpt i hele vinter, det har ikke vært kaldt i vinter, det kaldeste jeg kan huske vi har løpt i er vel -5 tror jeg, men det er ikke mange gangene vi har løpt i nysnø altså. I sørpe, regn og blankis derimot... 

Jeg er så lei! Jeg er så møkkalei av å løpe på dårlig føre, glattis, vanndammer og regn. Drittlei!

Har hatt planer om flere løpeturer i det siste som har utgått med høye kneløft på grunn av vind opp i 10 m/s styrke, silregn eller vannrett sluddstorm. Det finnes ikke dårlig vær my ass...!

Som den observante leser kanskje ser har jeg byttet bilde på toppen av bloggen så nå er det en lattermild sommerkledd dame på fjelltur ved verdens fineste hytte der. I finvær!

En rolig tur

I dag hadde jeg bestemt meg for at det skulle være en rolig tur og slik ble det. Ville Lille Gubben løpe fort, ja så fikk han bare løpe fort. Slik ble det ikke.

Vi hadde ikke engang løpt halvveis da jeg spurte hvordan det gikk, han lå da bak meg (det gjorde han forsåvidt hele veien *hehe*) og fikk til svar:"Jeg er sliten ja!" Jeg følte meg i fin form og syntes det fløt lett og var i storhumør! I dag er det 5 varmegrader her så jeg droppet både ulltrøye og ull-longs og i det vi snudde utbrøt Lille Gubben:"Så fort du tok av deg stillongsen så ble det fart i deg!" "Nå får du gi deg, "flirte jeg, "jeg lunter jo bare!"

Føret var litt så som så, bart store deler, men også en del is med gjennomslagsføre, men jeg syntes det var morsomt å finne den letteste / bareste veien og det ble litt sikk-sakk mellom barflekkene en del steder. Morsomt for en barnlig sjel.

Jeg gjettet på at vi ville havne på ca. 43 min og jeg traff rimelig bra, 42:38 ble slutt-tiden, ikke noen rekord på noen måte altså, men en rolig tur som gjorde meg glad og lett til sinns. Og helt mot slutten hadde jeg et par hundre meter med en lett "runners high" der beina plutselig bare løp helt av seg selv og det var bare å henge på! Har opplevd det noen få ganger før og det er en merkelig opplevelse, det føles helt seriøst som beina lever sitt eget liv og bare løper avgårde og at kroppen bare henger på som best den kan!

Starstruck!

I dag var det storfint besøk på Moholt bibliotek - den amerikanske kriminalforfatteren John Hart var på besøk! På lille Moholt! Jeg fikk hilse på, mannen har et solid håndtrykk og er en veldig trivelig og likanes kar.

Her er han, fin å se på og veldig morsom og behagelig å lytte til også:

Måtte jo få tatt et bilde må vite, dessverre ble det ikke helt i fokus, men skitt au - John Hart og meg da gitt!

Og som seg hør og bør  - signert bok med personlig hilsen!

Stas! Ja, jeg er en smule starstruck i dag.

En helg på hytta

Vakreste plassen i verden, synes vi da. Og denne helga viste værgudene seg fra sin fineste side og vi fant frem skiene og tok en tur på lørdag.

Jeg har egentlig et ovalt ansikt, men på dette bildet ser det jo aldeles trillende rundt ut!

Ingenting negativt å si om været på lørdag! Aldeles fantastisk! Skjønt - like etter at dette bildet ble tatt og vi hadde gått et par hundre meter til så blåste det så surt at vi snudde.

Vi fant oss en lun plass i sola hvor vi rastet en stund, i sekken hadde vi to flasker med saft, litt sjokolade og potetgull - det hører med på tur.

Ved fugleforinga på hytta hadde vi også denne helga besøk av et par granmeiser, her er en av de søte små:

Og mitt nye bekjentskap, toppmeisen, var trofast på plass:

På vei hjem på søndag sto disse to på et jorde ved veien og gumlet på vissent gress fra i fjor, sikkert en skikkelig lekkerbisken. Eller ikke. Nydelige dyr uansett!

Den der gubben altså!

Dagens joggetur begynte bra, litt tungt til å begynne med før jeg ble varm i kroppen, men etter en kilometer var kroppen varm og det funket fint. Da vi snudde sa jeg blidt og oppmuntrende:"Halvveis!" Så klappet jeg ham på armen i farta og spurte om det gikk bra, "Æ e klar ja!" var svaret. Og så økte han farten!? Etter en stund kommenterte jeg "Men hvorfor løper du så fort når du er sliten?" Og deretter gikk diskusjonen på tempoet og jeg mente at det måtte da gå an å roe ned litt, at han løper så fort hver gang og han svarte at neida, det gjør han ikke, skal bare løpe så fort i dag og se hva tempoet har vært når vi kommer hjem. Jeg kjente at jeg ble sur, men klarte å holde kjeft, det får være måte på hvor barnslig man skal være, tross alt!

Og da vi kom hjem hadde vi løpt på 38:58 min, det raskeste vi har løpt denne ruta (!), men siden gps'en på mobilen denne gangen har målt bare 5,5 km så ble snittet på 7:05 og ingen ny pers denne gangen.

Og neste gang gidder jeg ikke løpe så fort, da får han bare stikke om han absolutt skal dure på sånn! 

Hjerte i tre

Dette tror jeg må være et av de bildene jeg er aller mest fornøyd med. Kaller det bare Hjerte i tre.