Dagens joggetur begynte bra, litt tungt til å begynne med før jeg ble varm i kroppen, men etter en kilometer var kroppen varm og det funket fint. Da vi snudde sa jeg blidt og oppmuntrende:"Halvveis!" Så klappet jeg ham på armen i farta og spurte om det gikk bra, "Æ e klar ja!" var svaret. Og så økte han farten!? Etter en stund kommenterte jeg "Men hvorfor løper du så fort når du er sliten?" Og deretter gikk diskusjonen på tempoet og jeg mente at det måtte da gå an å roe ned litt, at han løper så fort hver gang og han svarte at neida, det gjør han ikke, skal bare løpe så fort i dag og se hva tempoet har vært når vi kommer hjem. Jeg kjente at jeg ble sur, men klarte å holde kjeft, det får være måte på hvor barnslig man skal være, tross alt!
Og da vi kom hjem hadde vi løpt på 38:58 min, det raskeste vi har løpt denne ruta (!), men siden gps'en på mobilen denne gangen har målt bare 5,5 km så ble snittet på 7:05 og ingen ny pers denne gangen.
Og neste gang gidder jeg ikke løpe så fort, da får han bare stikke om han absolutt skal dure på sånn!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar