En rolig tur

I dag hadde jeg bestemt meg for at det skulle være en rolig tur og slik ble det. Ville Lille Gubben løpe fort, ja så fikk han bare løpe fort. Slik ble det ikke.

Vi hadde ikke engang løpt halvveis da jeg spurte hvordan det gikk, han lå da bak meg (det gjorde han forsåvidt hele veien *hehe*) og fikk til svar:"Jeg er sliten ja!" Jeg følte meg i fin form og syntes det fløt lett og var i storhumør! I dag er det 5 varmegrader her så jeg droppet både ulltrøye og ull-longs og i det vi snudde utbrøt Lille Gubben:"Så fort du tok av deg stillongsen så ble det fart i deg!" "Nå får du gi deg, "flirte jeg, "jeg lunter jo bare!"

Føret var litt så som så, bart store deler, men også en del is med gjennomslagsføre, men jeg syntes det var morsomt å finne den letteste / bareste veien og det ble litt sikk-sakk mellom barflekkene en del steder. Morsomt for en barnlig sjel.

Jeg gjettet på at vi ville havne på ca. 43 min og jeg traff rimelig bra, 42:38 ble slutt-tiden, ikke noen rekord på noen måte altså, men en rolig tur som gjorde meg glad og lett til sinns. Og helt mot slutten hadde jeg et par hundre meter med en lett "runners high" der beina plutselig bare løp helt av seg selv og det var bare å henge på! Har opplevd det noen få ganger før og det er en merkelig opplevelse, det føles helt seriøst som beina lever sitt eget liv og bare løper avgårde og at kroppen bare henger på som best den kan!