Vi skulle ut på joggetur i dag og jeg hadde bestemt meg for å prøve å komme under 22 min på 3 km, persen var på 21:59 fra før og det måtte da la seg slå uten de stoooore problemene?
Vel, vi kom godt ut og jeg merket med en gang at vi holdt et høyere tempo enn vi pleier. Første kilometer gikk unna på 6:54 og det er raskt for oss. Bort til snupunktet og begynte på tilbaketuren, men akkurat i det endomondo på mobilen begynte å si at vi hadde jogget 2 km så hørte jeg bak meg: "Vondt i høyre foten! Må stoppe! Faen!" Jeg stoppet også i et par sekunder, men gubben var høyst levende og uskadd så jeg ga klar beskjed - "Jeg fortsetter jeg!" og satte opp farten igjen! Ikke mye medlidenhet å få her i gården med andre ord...
Den andre kilometeren hadde gått unna på 6:38 ifølge endomodo og det tror jeg er min raskeste kilometer! Men ennå hadde jeg en kilometer igjen... Jeg var sliten, men bet tennene sammen og langet ut bort til Gjølme bru. Derfra var det ca. 500 meter igjen og jeg pustet heftig nå, men presset beina til å fortsette. "Nei! Jeg vil stoppe nå!" hylte kroppen min på dette tidspunktet, "Aldri i verden! Kom igjen! Her skal det perses!" freste hodet tilbake og hodet vant!
Da jeg rundet 3 km var jeg dødssliten og da det sto 2.99 km på mobilen klynket jeg omtrent for meg selv - "Si 3 kilometer da! Si 3 kilometer!" Og jeg var snar til å stoppe da stemmen endelig sa: "3 km på 19:52, siste kilometer på 6:20!" Jadda! Ny pers med 1 min 7 sek!!!
Ikke noe verdensmestertempo, men mitt nye motto har jeg knabbet fra Kari Uglem, tidligere landslagløper og hennes bok "Løpe. Det enkle er det beste." og det er:
Uansett hvor sakte du løper, knuser du alle som ligger på sofaen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar