Genser...

 For en stund siden fikk jeg så lyst til å strikke meg en ullgenser, en som ikke er for stor og tykk og fant en oppskrift i en bok på jobben, Vitamintilskuddgenser. Herlig navn, hva?! De hadde ikke det anbefalte garnet på butikken ved jobben, men de anbefalte Ask fra Hillevåg og jeg fant 3 farger og satte i gang.

Etter å ha strikket 20-25 cm innså jeg at den var stor, for stor, aaaalt for stor! Jeg er ikke så glad i gensere som er enorme så det var bare å rekke opp og begynne på nytt. Den første jeg begynte på skulle være i str M, men nå gikk jeg ned 2 str til XS! Jeg er altså ingen XS bare så det er sagt... Men det jeg strikker har en tendens til å bli en del større enn mønsteret tilsier så...

Har strikket litt i helgen, det går ikke veldig fort, men jeg har da heller ikke satt noen dato for når genseren skal være ferdig. Nå har jeg kommet så langt i alle fall:

Ta vare på deg selv, kvinne!

 I går kom mensen, på syklusdag 43, altså 15 dager over tiden. Jaja, det er vel sånn det kommer til å bli fremover til den bestemmer seg for å kutte ut besøkene helt. Jeg hadde lørdagsvakt i går og så ikke frem til de velkjente menssmertene som begynte å komme, så jeg tok en naproxen og de forsvant som dugg for sol umiddelbart og var borte resten av dagen! Fantastisk! Hvorfor har jeg ikke prøvd disse tidligere!?

Da jeg kom hjem var mannen fremdeles på jobb, de har et storprosjekt på jobb og han har jobbet opp til 18 timer i døgnet i det siste, ikke særlig sunt. Jeg så på været, sol og greier - så jeg hoppet i treningstøyet og tok en liten lyktestolpetur, den minste runden på 2,4 km. Omtrent halvveis begynte det å regne, men runden er såpass kort at jeg ikke rakk å bli så veldig våt før jeg kom hjem igjen.

Kvelden gikk med til å se "Skal vi danse" og diskutere programmet på messenger med jentungen, spise litt sjokolade og å strikke på genseren jeg har begynt på. Og til å blø. Og blø og blø. Herremin altså - det sies at livmoren er på størrelse med en liten pære - da må den pæra være laget av svamp!

I dag er det søndag og det høljregner ute, mannen er på jobb en tur og jeg er alene hjemme, men det går helt fint. Den siste uka har det blitt lite søvn på oss begge to, jeg sovner jo ikke før han er hjemme og om han våkner kl. 4 og ikke får sove lenger, ja, da våkner jeg også. Men i natt har vi sovet godt og lenge! Vi tuslet til sengs i 22:45-tiden i går, sovnet ganske fort, jeg var oppe på do i 2:30-tiden, sovnet fort igjen. Hans telefon ringte 5:30 og etter en liten stund kom han tilbake til sengen og vi sovnet igjen. Etter en god stund våknet jeg og da jeg tok opp telefonen og sjekket klokka skvatt jeg nesten, 9:00! Det må være månedsvis siden vi sov så lenge!

Etter frokost dro han på jobb en tur (skal tro hvor mange timer det blir i dag...?) og jeg tar det bare helt med ro i dag. Jeg har lest ut en kjempespennende krimbok, "Ta meg tilbake" av B. A. Paris og nå har jeg tent noen levende lys (ja, det sies at man bør bruke kunstige for levende lys er dårlig for innemiljøet, men kunstige lys gir ikke den samme følelsen altså!), satt meg under et deilig ullteppe, har en kopp varm te og skal strikke på genseren jeg har begynt på til meg selv og se ett eller annet på tv. Rett og slett bare slappe av og la kroppen få fri og tid til å ta seg inn før en ny uke begynner igjen i morgen.

Overgangsalder og trening

 Jeg har jo rundet 50 med et par års margin nå og nå har kroppen begynt å si fra på sin måte. Hetetokter har jeg hatt i flere år og har i høst holdt dem i sjakk ved å ta ekstra e-vitaminer, men var tom for et par dager siden og prøver å ta en pause nå. Ellers er mensen helt på bærtur, forrige syklus var jeg en uke på overtid, denne syklusen er jeg så langt 2 uker på overtid.

I tillegg har jeg ved et par anledninger, begge 3-4 dager etter forventet mens hatt sterke smerter i bekkenet, så voldsomme at jeg knapt nok klarte å kjøre hjem fra jobben og ikke var i stand til å gjøre noe resten av dagen. Nå har jeg to typer smertestillende i veska (paracet og naproxen) så jeg er forberedt om det skulle skje igjen!

Jeg skjønner jo at jeg må gjøre noe, i alle fall at jeg må prøve å gjøre noe, for å prøve å hjelpe kroppen min gjennom overgangsalderen på en grei måte. Og da var trening nærliggende. Jeg blir aldri noen treningsguru, men denne uka har jeg så smått begynt å jogge litt igjen og strekker litt på hofteleddsbøyerne ute på trappa når jeg kommer tilbake fra tur.

Jeg jogger verken langt, fort eller sammenhengende foreløpig, enn så lenge er det viktigste å komme seg ut og bygge opp kroppen litt etter litt. Så  jeg driver med det jeg kaller "Lyktestolpejogging" - jogger mellom 3 lyktestolper og går mellom 3 - fungerer utmerket! Kjenner at jeg bruker kroppen og at jeg får opp pulsen, men faller ikke sammen etter 400 meter. 3 km går faktisk helt greit! Den første turen var 3 km og jeg overrasket meg selv med å kjenne at det gikk helt greit og at jeg faktisk koste meg!

Andre turen var 2,5 km, jeg er ingen morgenjogger, men tok meg i nakken og tok en tur ut før frokost på onsdag, jeg har seinvakt på onsdager så jeg var ute i 8-tiden og da holder det med 2,5 km for meg. Litt av utfordringen min er nemlig at jeg ikke MÅ løpe bedre / lengre / raskere enn forrige gang, det holder lenge at jeg kommer meg ut og løper den korteste runden (2,5 km) når jeg er ute tidlig på dagen, været er dårlig eller jeg har lite tid. Det er mer enn bra nok!

Den tredje turen tok jeg i dag og bare for å teste så la jeg inn 6-7 strekk hvor jeg jogget 4 lyktestolper og det fungerte helt fint! Ble 3 kms-runden i dag og jeg er storfornøyd jeg - den eneste jeg konkurrerer mot er jo meg selv!

 

Julepynt...

 Jeg skulle ikke kjøpe noe ny julepynt i år hadde jeg tenkt. Ingenting - har jo kassevis! Men så dukket det opp en figur jeg har sett etter i flere år da... Og da kunne jeg jo ikke la være!

Men se her da!!! Er den ikke nydelig?!

Det er en figur fra Hedlund som lager massevis av fine nisser av denne typen, som ser ut som den gode, gamle fjøsnissen. Akkurat denne med hesten har jeg lett etter lenge, det er nok noen år siden den har vært å få kjøpt og denne kom jeg over på en facebook-gruppe.

Nå. Er. Det. Nok.

 Jada. Jeg har sett det lenge. Veldig lenge. Og i dag lyste tallet mot meg fra vekta. Alt for høyt. Selve tallet er vel ikke så skremmende i seg selv, men med mine beskjedne centimetre så utgjør det for mye uansett.

Så nå er det - nok en gang... - på tide å ta et virkelig tak her! Så tung som jeg er nå har jeg ikke vært utenom svangerskapene mine, noen gang..! Og det er lite lystelig...

Jeg må ned 6 kg for å komme ned på normalvekt-nivå og jeg vet det kan bli hardt, men halvparten må da være oppnåelig? Jeg er alt for glad i mat og godsaker og i tillegg har jeg rundet 50 år og forbrenningen er dårligere og jeg blir stadig mer makelig. Ingen god kombo.

Littegranne ommøblering på stua

 Vi har i mange år hatt en halvgammel lenestol stående i et hjørne på stua, ved bokhylla og åpningen inn til kjøkkenet. Jeg har en stund nå tenkt at det ville vært mye finere å hive ut stolen og ha en store grønnplante der, men lenger enn det har jeg ikke kommet. Ikke før i går. Kjøpte jo en ny plante for en uke siden og trengte noe å sette den på og har saumfart nettet uten å finne noe jeg likte og som har passet.

Begynte å tenke over hva vi har stående rundt omkring og kom til å tenke på et møbel jeg ikke helt vet hva jeg skal kalle - er det en enorm krakk? Eller et lite bord? Ikke godt å si, men jeg tok den ned fra roterommet på loftet og ga den to strøk hvit maling. En fordel med å bo i et stort hus med mye rart er at det alltids finnes en bøtte hvitmaling og en malekost tilgjengelig.

Det var ypperlig malevær i går så jeg satte i gang og i løpet av halvannen time hadde jeg malt to strøk! Mannen var ute noen timer så jeg bar ut den gamle lenestolen, den fikk plass i den gangen vi ikke bruker til daglig og kroken ble stående tom i noen timer. Jeg forventet at mannen skulle kommentere at stolen var borte, men han sa ikke ett ord. I kveldinga gikk jeg ut og hentet inn pidestallen (som møbelet nå offisielt heter) og satte den på plass og planten fikk plass på sitt nye oppholdssted. Fremdeles ingen reaksjon fra mannen.

Først i dag da vi hadde stått opp kom kommentaren - "Har planten byttet plass?" Jeg måtte bare flire, "Du la ikke merke til det i går?" "Nja... Jeg bryr meg ikke så mye om planter og sånt..." "Jeg har flyttet stolen ut i gangen, ved skoskapet," opplyste jeg og han så på meg og til slutt gikk det opp et lys for ham:"Det sto en stol der ja!" Herremin... Hvordan skal dette bli når vi blir gamle!?

Jeg trengte en plante til platten under på pidestallen også og har hatt en gullranke stående i vann i noen uker. I dag fikk den endelig komme over i jord og jeg krysser fingrene for at den kommer seg og trives! Den har jeg fått fra snilleste Tove B som bor ved der jeg jobber!

Den kan jo ikke stå der nede for godt, for om den trives så blir den jo kjempelang, men inntil videre skal den få bo der.